1895

13. april dette året kom 12 vei- og jernbaneanleggsarbeidere sammen i Kristiania for å stifte et landsomfattende forbund. De representerte vel 200 organiserte arbeidere ved fire jernbanearbeiderforeninger langs Hamar-Selbanen, de tre veiarbeiderforeningene i Lyngdal, Mandal og Sigdal og ved veibroen på Tretten i Gudbrandsdalen.

Innbydelsen til møtet ble sendt ut fra Hamar-Selbanens 5. avdeling, undertegnet av avdelingsformann Anton Moe. Initiativtakeren var Olav Strøm, som hadde lang erfaring i faglig og politisk arbeid og var overbevist sosialist. Han ble som 29-åring den første formannen i forbundet – som fra starten tok navnet Det norske vei- og jernbanearbeiderforbund.

1898

Landsmøtet utvidet rammen for forbundets virksomhet og tok navnet Det norske sten-, jord- og bergarbeiderforbund. Dette skjedde for å dekke behovet for organisering av gruvearbeiderne, men også blant alle grovarbeidere hos statlige og private arbeidsgivere.

1900

Landsmøtet endret navnet til Norsk Arbeidsmandsforbund og meldte samtidig forbundet inn i Landsorganisasjonen som var stiftet året før. Forbundet tok på seg oppgaven med å organisere alle ikke-faglærte arbeidere ved sagbrukene, i papirindustrien, ved tekstilfabrikkene og de store elektrokjemiske bedriftene.

Etter å ha organisert bl.a. kommunearbeidere, murere, bygningsarbeidere, fyrstikkarbeidere, repslagererarbeidere (håndverk av tau og rep), flere grupper innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien, på møller, i melkefabrikker, i margarin- og kjeksfabrikker, på ølbryggerier og i mineralvannsfabrikker, i sjokolade- og dropsfabrikker og i tobakksfabrikker, var medlemsmassen den mest sammensatte i LO-familien. Dette skapte imidlertid også politiske-, faglige- og andre brytninger. Det fikk etterhvert flere grupper til å bryte ut og danne egne forbund. I 1910 kom Norsk Sag-, Tomt- og Høvleriarbeiderforbund, i 1913 kom Norsk Papirarbeiderforbund, og i 1914 kom Norsk Papirindustriarbeiderforbund.

1920

Arbeidsmandsforbundet var størst i LO med sine 40.000 medlemmer, men dette året brøt en stor gruppe ut og stiftet Norsk Kommuneforbund.

1923

LO-kongressen vedtok den såkalte industriforbundsformen. Enda flere grupper brøt ut og dannet egne forbund. I 1923 ble Norsk Bygningsarbeiderforbund og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund stiftet, og året etter oppsto Norsk Tekstilarbeiderforbund og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. På ett år gikk Arbeidsmandsforbundets medlemstall ned til 5.500.

I 1947 brøt en gruppe ut og ble med i det nye Norsk Tjenestemannslag og i 1951 ble en annen gruppe med i Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (i dag Forbundet for Ledelse og Teknikk).

I årene 1960 til 1985 bygde medlemstallet i Arbeidsmandsforbundet seg opp igjen til nesten 40.000.