1895

13. april dette året kom 12 vei- og jernbaneanleggsarbeidere sammen i Kristiania for å stifte et landsomfattende forbund. De representerte vel 200 organiserte arbeidere ved fire jernbanearbeiderforeninger langs Hamar-Selbanen, de tre veiarbeiderforeningene i Lyngdal, Mandal og Sigdal og ved veibroen på Tretten i Gudbrandsdalen.

Innbydelsen til møtet ble sendt ut fra Hamar-Selbanens 5. avdeling, undertegnet av avdelingsformann Anton Moe. Initiativtakeren var Olav Strøm, som hadde lang erfaring i faglig og politisk arbeid og var overbevist sosialist. Han ble som 29-åring den første formannen i forbundet – som fra starten tok navnet Det norske vei- og jernbanearbeiderforbund.

1898

Landsmøtet utvidet rammen for forbundets virksomhet og tok navnet Det norske sten-, jord- og bergarbeiderforbund. Dette skjedde for å dekke behovet for organisering av gruvearbeiderne, men også blant alle grovarbeidere hos statlige og private arbeidsgivere.

1900

Landsmøtet endret navnet til Norsk Arbeidsmandsforbund og meldte samtidig forbundet inn i Landsorganisasjonen som var stiftet året før. Forbundet tok på seg oppgaven med å organisere alle ikke-faglærte arbeidere ved sagbrukene, i papirindustrien, ved tekstilfabrikkene og de store elektrokjemiske bedriftene.

Etter å ha organisert bl.a. kommunearbeidere, murere, bygningsarbeidere, fyrstikkarbeidere, repslagererarbeidere (håndverk av tau og rep), flere grupper innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien, på møller, i melkefabrikker, i margarin- og kjeksfabrikker, på ølbryggerier og i mineralvannsfabrikker, i sjokolade- og dropsfabrikker og i tobakksfabrikker, var medlemsmassen den mest sammensatte i LO-familien. Dette skapte imidlertid også politiske-, faglige- og andre brytninger. Det fikk etterhvert flere grupper til å bryte ut og danne egne forbund. I 1910 kom Norsk Sag-, Tomt- og Høvleriarbeiderforbund, i 1913 kom Norsk Papirarbeiderforbund, og i 1914 kom Norsk Papirindustriarbeiderforbund.

1920

Arbeidsmandsforbundet var størst i LO med sine 40.000 medlemmer, men dette året brøt en stor gruppe ut og stiftet Norsk Kommuneforbund.

1923

LO-kongressen vedtok den såkalte industriforbundsformen. Enda flere grupper brøt ut og dannet egne forbund. I 1923 ble Norsk Bygningsarbeiderforbund og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund stiftet, og året etter oppsto Norsk Tekstilarbeiderforbund og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. På ett år gikk Arbeidsmandsforbundets medlemstall ned til 5.500.

I 1947 brøt en gruppe ut og ble med i det nye Norsk Tjenestemannslag og i 1951 ble en annen gruppe med i Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (i dag Forbundet for Ledelse og Teknikk).

I årene 1960 til 1985 bygde medlemstallet i Arbeidsmandsforbundet seg opp igjen til nesten 40.000.

1960

Forbundets landsstyre valgte en organisasjonskomite som skulle behandle alle spørsmål og problemer som angikk forbundets framtidige sammensetning, forholdet til andre LO-forbund, forbundets administrasjon og tariffarbeidet.

Det høyeste antall foreninger historisk sett, hadde forbundet våren 1959 med 570 avdelinger spredt over hele landet. Blant annet fantes det mer enn 300 veiarbeiderforeninger, nesten 20 jernbaneanleggsforeninger, rundt 60 foreninger innenfor private anlegg og en rekke foreninger for forskjellige yrkesgrupper. Foreningene fungerte svært forskjellig, og med synkende medlemstall var det behov for å se på avdelingsstrukturen.

1963

Landsmøtet vedtok å gjennomføre sammenslåing av foreninger. Det startet i 1964 med Hordaland og endte i 1974 i Agder. Totalt ble 17 fylkesavdelinger med medarbeidere på heltid etablert. Oslo og Akershus var separate avdelinger, men ble slått sammen fra 1. januar 1993.

1999

Landsmøtet vedtok å utrede endringer i forbundets organisasjon. Forbundsstyret nedsatte en utredningskomite som skal legge fram forslag til tiltak for å styrke organisasjonen. Samme år ble en egen arbeidsgruppe etablert for å vurdere et tettere samarbeid og en mulig sammenslåing med Norsk Tjenestemannslag. Arbeidsgruppa har avsluttet sin oppgave uten innstilling.

2001

Utredningskomiteen la fram sin innstilling til forbundsstyret og landsstyret i juni dette året.

Forbundsstyret vedtok:

  • Innen 1. januar 2004 skal sammenslåingen av avdelinger være gjennomført.
  • Antallet avdelinger skal maksimalt være det komiteen har foreslått.

Landsstyret vedtok:

  • Landsstyret pålegger forbundsstyret å arbeide videre med organisasjonsendringer på grunnlag av rapporten fra utredningskomiteen.
  • Forbundsstyret fatter de nødvendige vedtak om sammenslåing av avdelinger, etter hvert som forholdene ligger til rette for dette.
  • Forbundsstyret rapporterer til landsstyrets neste møte om utviklingen i prosessen.
  • Vedtektsendringer, herunder valg av sentrale tillitsvalgte, forberedes til og behandles på vanlig måte av landsmøtet.

2003

Landsmøtet velger forbundets første kvinnelige leder, Erna C. Dynge (nå Hagensen), og antallet delegater til landsmøtet, landsstyret og forbundsstyret reduseres. Arbeidsgiveransvaret for alle ansatte overføres også til forbundet sentralt. Det innføres dessuten pensjonistkontigent og omorganisering av avdelingene i en ny struktur.

2007

Landsmøtet i Oslo har kampen mot sosial dumping og useriøsitet som hovedtema. Forbundet velger sin første ungdomssekretær og kan vise til god økonomi og medlemsvekst i perioden. Pr. 31. desember 2006 hadde forbundet 31 064 medlemmer.

2011

Landsmøtet i Oslo har hovedfokus på fortsatt kamp mot sosial dumping og useriøsitet. Det utarbeides egen Fafo-rapport om anbudspolitikk i vakt, renhold og anlegg.

2015

Landsmøtet 2015 var et viktig verksted for utarbeidelse av nytt arbeidsprogram med fokus på blant annet kampen for et seriøst arbeidsliv og en lønn å leve av for forbundets medlemmer. Økt satsing på samferdsel og mineralnæringen, samt styrking av offentlige innkjøp var viktige satsingsområder for forbundet i de kommende fire år.

2019

På landsmøtet 2019 ble Anita Johansen valgt til forbundets andre kvinnelige leder, etter at sittende leder Erna Hagensen gikk av med pensjon. Landsmøtet hadde fokus på hvordan forbundet skal møte utviklingstrekk og digitalisering, som trolig vil påvirke forbundets medlemmer og tillitsvalgte i de kommende tiår.