Foto: Ylva Seiff Berge

Først publisert i Arbeidsmanden

I dag ble forbundssekretær Steinar Rindhølen gravlagt.

Fredag 14. mai omkom Steinar Rindhølen under arbeid med en minigraver på hjemstedet Heidal i Gudbrandsdalen. Rindhølen var forbundssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund og her forteller forbundsleder Anita Johansen med egne ord om hvordan hun opplevde å være hans kollega og venn:

Steinar ble ansatt som prosjektarbeider i Arbeidsmandsforbundet i 2013, for å dokumentere sosial dumping i anleggsbransjen. Men jeg ble ikke kjent med ham før vi begge ble valgt inn som forbundssekretærer under landsmøtet i 2015.

Jeg så fort at han hadde et forferdelig lurt glimt i øyet og skjønte med en gang at dette var en man kunne tulle litt med og tulle litt om. Vi hadde like dårlig humor begge to.

Morgenkaffe

Jeg kommer stort sett på jobben sånn halv sju-sju om morningen. Og jeg kan telle på en hånd de gangene jeg kom før Steinar på kontoret.

Da jeg kom, hadde han stort sett alltid kokt kaffe. Han erta meg fordi jeg kom så sent på jobben, selv om han nok ikke kom så veldig mye før meg. Etter hvert ble det en slags prestisje å komme før meg på jobb.

Vi gjorde det til en vane at vi satt i sofaen på morgenen og drakk kaffe. Det begynte da Erna var leder, hun var jo også alltid tidlig på jobb. Vi drakk kaffe, og prata om det som rørte seg av saker og ting i forbundet. Vi diskuterte, flira og fortalte røverhistorier. Og så ble det jo litt tulling og jazzing.

Den morgenøkta betydde veldig mye, spesielt da jeg var ny og uerfaren. Det å ha noen å diskutere ting med, finne ut hvordan ting fungerte, hvordan andre løste ting. Og så blir man jo litt bedre kjent også.

De tillitsvalgte ute fant også etter hvert ut av Steinar var tidlig på jobb. Og i anleggsbransjen begynner man også tidlig på jobb. Ikke sjelden fikk han telefoner fra sju-kvart over sju. Jeg sa til ham: «Det er ikke meningen du skal dekke overskuddet til Telenor helt alene!»

Steinar kom først og gikk sist. Han var glødende engasjert i det han holdt på med, og ønsket å stille forberedt.

Forbundskollegaer i sorg: Steinar Rindhølen ville ha rettferdighet for anleggsfolk. Slik vil kollegaer huske ham

Steinar-krakken

Det er ikke så ofte jeg lukker døra inn til kontoret mitt, men det hender hvis jeg sitter opptatt i telefon eller var i møte. Vi har det vi kaller «skyggemenn» på døra, for å hindre innsyn.

Siden Steinar ikke var så høy, måtte han strekke seg hvis han skulle signalisere at han ønsket kontakt. Vi fleipa med det. Jeg sa at «du må no pinadø hoppe opp for at jeg skal se deg».

En gang jeg snakket med samboeren min, sto Steinar utenfor og prøvde å gjøres seg synlig. Jeg sa til samboeren min: «Kan ikke du lage en krakk til ham?» Samboeren min heiv seg rundt og laga en krakk til ham.

Jeg pakka den inn og tok den med på flyet. Jeg har film av Steinar da han pakka den opp. Han lata som om han var fornærma. Men han syntes det var veldig artig med denne krakken.

Alltid en kommentar på lur

Steinar var kjapp i replikken, bare han fikk tenkt seg om. Vi hadde en ledersamling bare for noen uker siden. Alle satt telefonen på lydløs, bortsett fra Steinar. Hans telefon ringte både en og to ganger. «Nå må du sette den på lydløs», sa jeg, lettere irritert. Da den ringte igjen, tok han telefonen opp, så på den, og sa på sin gudbrandsdaldialekt:

«Det er liv i organisasjonen».

Han satt den på lydløs etter det. Det er så mange sånne historier, men denne var fra siste gang jeg møtte ham. Han hadde alltid en god – eller halvgod – kommentar på lur.

Engasjert og sta

Steinar var veldig engasjert, både i jobben sin og politisk. Og så var han sta. Han ga seg ikke – på godt og på ondt. Han var tøff i forhandlinger. Der var staheta et gode. Men han var også konstruktiv. Han var veldig opptatt av å finne gode løsninger for medlemmene og arbeidstakerne.

Steinar hadde et veldig tydelig kroppsspråk. Hvis det er noe han ikke likte, så lyste det av ham lenge før han åpnet munnen.

Man så det på mimikken. Hvordan kroppen vred på seg. Lenge før han tok ordet og begynte å argumentere så var man ganske klar over standpunktet hans. Derfor ble jeg sjelden overraska over Steinar. Og var han forbanna på noe var heller ikke det vanskelig å se. Han hadde temperament!

Vi var ikke bestandige enige i alt. Man så det jo også på ham hvis han tenkte på noe sprell. Da glitra det i øynene på ham. «Hva er det no du skal til med», tenkte jeg.

Og så var han veldig nysgjerrig. Han skulle ha med seg alt som hadde skjedd på møter han ikke var med på. Om det hadde vært diskusjoner. Om hvordan holdningene til de forskjellige sakene var. Det var gjerne det han kunne spørre om på morgenkaffen.

En nær kollega og venn

Steinar var veldig opptatt av at anleggsbransjen skulle være seriøs og sikker. At det var altfor mange dødsfall i anleggsbransjen. Han sa ofte til politikere at etter 2011 så har det dødd tilsvarende en halv stortingssal på jobb i bygge- og anleggsbransjen.

Steinar var også veldig opptatt av å få til gode ordninger for medlemmene. Både brakkestandard og reiser. Og at det ble innført seriøsitetskrav som gir like konkurransevilkår.

Nå når Steinar er død, mister vi bransjekompetanse inn mot maskin og anlegg. Han hadde masse erfaring og kompetanse fra sin tid som tillitsvalgt i NCC, men også fra vervene han hadde som forbundssekretær, for eksempel i fondsstyret for de regionale verneombudene og i seriøsitetsutvalg. Og så har vi mistet en nær kollega og venn.

Det første jeg gjorde da jeg kom på jobben etter at han døde, var å gå inn på kontoret hans og sette meg på stolen hans. Og så sa jeg: «Hva er det du har funnet på nå da, Steinar?» Det var fryktelig rart. Det var ingen som kom med en litt halvgod kommentar med glimt i øyet, og det var ingen som hadde satt på kaffen.