Erna hardt ut mot regjeringen i åpningstalen

Forbundsleder Erna Hagensen gikk hardt ut mot regjeringen da hun åpnet landsmøtet onsdag: – Det er for meg helt merkelig at nåværende regjeringen og stortingsflertallet kan sitte å se på at så mange bryter norsk lov.

Hele forbundsleder Erna Hagensens åpningstale til landsmøtet (ikke kontrollert mot framførelsen): 

Velkommen til det 39. ordinære landsmøte

På landsstyrets vegne, har jeg den glede og ære å ønske delegater, gjester velkommen til Norsk Arbeidsmandsforbunds 39. ordinære landsmøte.

Jeg vil også ønske velkommen til presse og andre tilhørere og ikke minst til våre funksjonærer. Uten dere ville dette blitt et sant kaos og det vil vi ikke.

Jeg er glad for å kunne stå her i dag å ønske alle velkommen til landsmøtet.

Som flere av dere vet har jeg slitt med helsa en tid men her står jeg, på mitt siste landsmøte som leder. Det er utrolig godt å være her og se og møte dere alle.

Jeg er utrolig stolt.

Stolt over dere – mine kamerater i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Stolt og rørt – over at jeg har fått lov å være en del av dette fantastiske fellesskapet i over 30 år.

I 16 av disse årene har dere gitt meg tilliten til å være deres forbundsleder. For oss arbeidsfolk har kampen for et rettferdig samfunn alltid vært viktigst.

Godtfolk! Hva er det som er de store og viktigste sakene vi jobber med i dag? Hva er det vi strever med å få orden på?

Jo, i de store trekkene er det er sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, svart arbeid og et bedre arbeidsliv for arbeidsfolk. For oss arbeidsfolk har kampen for et rettferdig samfunn alltid vært viktigst.

Når jeg nå har forberedt meg til denne talen, min siste landsmøtetale, så er det naturlig å se litt tilbake. Hvordan var det da jeg for 25 år siden ble valgt til å ha mitt daglige virke i forbundet.

Hva var de viktigste sakene den gangen? Jo – det var jo akkurat de samme sakene!

Arbeidslivskriminalitet undergraver det norske velferdssamfunnet som vi har bygget opp gjennom 100 år. Arbeidslivskriminalitet i Norge blir grovere og mer sammensatt, det begrenser seg ikke lengere til unndragelse av skatter og avgifter som var problemet for 25 år siden.

Nå dreier det seg ofte om menneskehandel, hvitvasking av penger, trygdesvindel, korrupsjon i tillegg til unndragelse av skatter og avgifter og sosial dumping. Det er ofte utført av organiserte kriminelle nettverk som profitterer på å utnytte sårbare arbeidsfolk og lure staten for store summer. Er det da så rart at vi er opptatt av dette, noe som er så ødeleggende for det norske samfunnet og det norske arbeidslivet.

Den sittende høyreregjeringen fører en politikk som bygger opp den negative utviklingen i norsk arbeidsliv. Vi ser eksempel gjennom flere statsbudsjett at dette ikke er arbeid som står høyest på dagsorden til regjeringen.

Riksrevisjon har kommet med knusende kritikk av regjeringen for manglende innsats mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Ikke minst fikk de kritikk på manglende innkjøps rutiner ved offentlige innkjøp. Man skulle jo tro at gode rutiner ved offentlige innkjøp skulle være på plass etter så mange år det offentlige har kjøpt både varer og tjenester.

I 2016 ble det avdekket av A-Krim i Oslo at over 23 millioner ble unndratt i skatter og avgifter bare innenfor bygg og anlegg. Dette viser at det unndras store summer av skatter avgifter, da er det jo helt utrolig at vi har en regjering som er helt handlingslammet på dette området.

Oslo kommune har med de rødgrønne i spissen innført tiltak for å bekjempe dette svineriet, tiltak som har hatt effekt. Oslomodellen bør derfor innføres over hele landet i samarbeid med fagbevegelsen.

Som jeg sa innledingvist startet vår jobb for å motvirke svart arbeid og sosial dumping for nesten 30 år siden. Betyr det at vi har stått på stedet hvil?  At vi ikke har fått til noen ting? Nei, vil jeg bestemt og oppriktig si vi har da vitterlig fått til ganske så mye!

Kjell Edvard Fixdal er en mann jeg har lært mye av – han henta meg inn i Ren Utvikling tidlig på 90-tallet. Ren Utvikling var et Prosjektet var eid av forbundet, og NHO Service og Handel. Dette var den første godkjenningsordningen renholdsbransjen fikk. Det er nesten helt utrolig at vi må har en godkjennings ordning hvor bedriftene må dokumentere at de følger norsk lov, men slik er det.

Det var en frivillig ordning, hvor de renholdsbedrifter som ønsket å drive seriøst og følge norske lover var villig til at vi skulle se dem i kortene for å kunne bli godkjent. Men det var jo en forutsetning at disse bedriftene ville bli prioriter ved offentlig innkjøp. Men ble de det, nei den gang da som nå var innkjøpere kun opptatt av pris. De som kunne legge inn det laveste anbud fikk jobben. Slik er det fortsatt.

Vi jobbet for å få en offentlig godkjenning håpet dette ville ha virkning, vi fikk offentlig godkjenning i 2011. Vi har fått regionale verneombud i renholdsbransjen. Vi har fått et eget bransjeprogram i renholdsbransjen hvor partene og staten skal jobbet for bedre tiltak for å bekjempe sosial dumping arbeidslivskriminalitet. 

Vi har fått på plass ID-kort i flere av våre bransjer. Vi har fått fagbrev i flere av våre bransjer, som bidrar til økt status. Vi fikk gjort gjeldene bedriftshelsetjenesten innenfor flere av våre bransjer.

Både anlegg og renholdsbransjen lever av anbud, det er her vi også ser de største innslagene av blant annet av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Derfor var det viktig å få på plass, Byggherreforskriften, solidaransvaret, påseplikten. 

Jeg kunne sikkert ha nevnt mer som vi har fått til, dette beviser at det nytter, det beviser at vi får til noe. Men da må vi ha politikere som jobber med oss og som lytter til oss og er villig til å ta de grep som er nødvendig. Kjeltringene er kreative, de finner alltid nye smutthull. Derfor må dette arbeidet alltid stå øverst på dagsorden.

Alle disse tiltakene har kommet ved en rødgrønn regjering eller når Arbeiderpartiet har sittet i regjering. Det er for meg helt merkelig at nåværende regjeringen og stortingsflertallet kan sitte å se på at så mange bryter norsk lov.

Det er altså lovbrudd å ta inn renholdsbedrifter som ikke er godkjent. Hvis jeg bryter norsk lov har samfunnet lover som sier at jeg skal straffes jeg får bot eller blir jeg puttet i fengsel. 

Hvorfor skal ikke samfunnet straffe offentlige innkjøpere når de bryter norsk lov? Det offentlige handler tjenester for mange milliarder hvert år! Hvor er likhet for loven?

På toppen av det hele er det disse vi har til å forvalte våre skattepenger, bruk av skatte betalernes midler bidra til at kjeltringene har et marked og opererer i er helt forkastelig.

Vi har gjennom 30 år både dokumentert og synliggjort mange eksempler på at offentlige etater, stat, kommuner, fylkeskommuner benyttet disse bedriftene som drev ulovligheter. Allikevel ser vi til stadighet at offentlige etater handler tjenester med bedrifter som driver med sosial dumping eller bryter norske lover.

Hvorfor bryr vi oss så mye om dette, jo det gjør vi fordi dette er ødeleggende for arbeidslivet, spesielt arbeidslivet til mange av våre medlemmer. Det er ødeleggende for de bedrifter som ønsker å være ordentlig, de blir utkonkurrert.

Det organiserte arbeidslivet er en del av den norske modellen, trepartssamarbeidet med arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene representert ved regjeringen. Det har stor betydning for landet vårt at dette samspillet fungerer som det skal.

Å kunne styre lønnsutviklingen henger sammen med prisutvikling og forutsigbarhet for næringslivet. Det samme er det med lav arbeidsledighet og lav rente – alle ønsker det. 

Hvem skal ta ansvar for å få det til om ikke alle tre parter bidrar? Denne modellen står på tre ben, ryker det ene benet er det fare for at hele modellen ryker. Arbeidsfolks bidrag er å være organiserte i fagforbund og  sette rammer for lønnsoppgjøret. Vi som er her tar vårt ansvar. Vi i LO har alltid tatt samfunnsansvar. 

Det er helt uholdbart når regjeringen i sin regjeringsplattform holder fram de uorganiserte og forteller omverden hvor viktig det er å ta hensyn til dem og bevare deres rett til å være uorganiserte. Da er det noen som ikke har forstått og lest leksa si.

Jeg blir så irritert når jeg snakker om dette. Hvem tror de skal ta det samme samfunnsansvaret som LO alltid har gjort? Er det noen som tror at de uorganiserte tar dette ansvaret?

Når de som sitter med makta sier at de er for den norske modellen, den norske modellen er viktig, da kan de ikke samtidig svekke arbeidstakernes stilling og gjøre det vanskeligere å være organisert og tute oss ørene fulle om hvor viktig det er at de uorganiserte ikke blir forskjellsbehandlet. Da premierer de faktisk de uorganiserte.

Selvsagt skal det forskjellsbehandles! Av den enkle grunn at det er stor forskjell på rollene i det store samfunnssamspillet. De som er organiserte bidrar – mens de uorganiserte står passive på sidelinja og vil bare høste fruktene av andres innsats. Vi har passende ord for det. Snyltere kalles det!

Regjeringen burde heller anerkjenne de organiserte de burde framsnakke de organiserte, og ikke minst burde de vise dette i praktisk handling ved å gi fullt skattefradrag for fagforeningskontingent. I hvert fall nå når de har gitt skattelette til de rikeste

2019 er LOs tillitsvalgtår. De tillitsvalgte er fagbevegelsens ryggrad. Ja, hele samfunnets ryggrad – vil nå jeg si. Og så mye ryggproblemer som jeg har hatt – ja, da er jeg overkvalifisert til å snakke om hvor viktig ryggraden er. Bare så det er sagt.

I møter med arbeidsgivere er det ofte de nære ting vi snakker om. Det er enkelthendelser og episoder, det er tekst og detaljer i tariffavtaler, diskusjoner om bestemmelser er fulgt eller ikke. Dette er arbeidskrevende og viktig arbeid.

For noen kan det kanskje se smått ut, men det har stor betydning i det lange løp. Det er en del av det kontrollapparatet som tillitsvalgte utgjør en så utrolig viktig del av. Framgang blir til ved hjelp av ett og ett steg framover.

Men noen ganger må vi løfte blikket og se litt lenger utover og oppover. Vi må se den store sammenhengen – de store spørsmålene. Da blir den store betydningen av alle de små tiltakene mer tydelig.

Vi tar som selvfølge at vi har innflytelse på egne arbeidsplasser, å ha innflytelse på egen arbeidsplass er viktig for demokrati i tillegg det er der man kan påvirke egen arbeidsplass.

Vi må være bevisste på viktigheten av hovedavtalen og arbeidsmiljøloven, vi må være vaktbikkjer passe på ikke akseptere at disse ikke følges. Da står nemlig demokratiet i den enkelte bedrift i fare og de ansatte mister sin innflytelse. Om vi sitter stille og bare lar det skje – da er vi med på å svekke det vi har tilkjempet oss. Å forholde seg passiv er også en aktiv handling. 

Organisasjonen – redskapet for å få noe gjort. Jeg har ofte snakka om at vi i forbundet må ha to bein å stå på – og begge må være sterke nok til å holde oss i gang.

At vi har tillitsvalgte i bedriftene på plass, at de kan lov- og avtaleverket og er i stand til å håndtere det som oppstår der, at de er aktive under tariffoppgjør og verner om tariffavtalen – det er ett av beina. Det andre er organisasjonen, som er redskapet vårt for å få noe gjort. 

Hvordan har så det indre livet i organisasjonen vært i disse årene? Hvordan går butikken, og hva er endret?

I det store bildet ser vi at forskjellen på da og nå, framfor alt er at vi har mange flere medlemmer enn for 25 år siden – og vi har en helt annen og bedre økonomi. Det er en stor tilfredsstillelse og glede for meg å kunne si det. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle dere som har bidratt til de gode resultatene.

Så er det sånn at vi jobber på andre måter enn for 25 år siden, vi fordeler oppgaver på andre måter – og noen oppgaver gjør vi ikke lenger – det overlater vi til dataen og maskiner. Det handler om utvikling – vi tilpasser oss, selvsagt gjør vi det. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi stått igjen på perrongen da framtidstoget gikk.

Den største forandringen for de som er ansatte i forbundet, tror jeg det er kontorsekretærgruppa som har hatt. Det er unektelig morsomt å tenke tilbake til 90-tallet, da vi innførte PCer på kontoret og kom i konflikt med de ansattes fagforening, HK-klubben. 

Det er lett for oss alle å le av det nå, over 25 år seinere. Da kunne hverken ledelsen eller ansatte vite hvordan og hvor raskt utviklingen med data kom til å gå, hvor omfattende det kom til å gripe inn i alt vi foretar oss. 

Kontorsekretærene var opptatt av å forsvare sine arbeidsoppgaver og arbeidsplasser – selvfølgelig. Og de mente det ikke var riktig at folka i ledelsen skulle få PC-er – det burde forbeholdes kontorsekretærene.

Tidligere forbundsleder Arnfinn Nilsen sa en gang disse maskinene som får bokstavene til å fly gjennom lufta. 

Forandring er alltid vanskelig, nettopp fordi man ikke kan være helt sikker på hvordan det nye blir. Alle i forbundet har vært gjennom forandringer i måten å jobbe på. Vi har fått flere nye typer stillinger og kontorpersonalet er langt mer involvert og deltar i de forskjellige problemløsningene forbundet håndterer.  

Det var selvsagt en lettelse da økonomien begynte å komme på fote igjen. Vi fikk den ønska effekten av pensjonistkontingent, av innstrammingene i organisasjonen, av forbedringer i kontroll på medlemsoversikter, kontingentinngang og manglende innbetalinger. Ikke minst har vi effektisert mange av rutineoppgavene.

Bedre økonomi gjorde at vi kunne satse mer på kurs og opplæring, vi kunne ansette flere. Vi har hele tiden rettet fokus mot å være ute blant medlemmer og mulige medlemmer, samt å sette tillitsvalgte i stand til å løse saker på arbeidsplassene.

Medlemstallet har vokst jevnt og trutt i denne perioden. Også i tider da andre forbund slet og hadde nedgang – da hadde vi økning. Det må da være lov til å si at vi har lykkes!

I de 25 årene jeg har vært i forbundet har jeg sett mange forbund slått seg sammen. Vi har også prøvd det. I prosjektet Forbundsalliansen var vi godt i gang med å danne et nytt, stort LO-forbund, sammen med Postkom, Transport og Industri Energi. I siste runde fikk flertallet i Transport kalde føtter, og planene gikk i vasken. 

Arbeidsmandsforbundet har alltid stått for at det ideelle er et forbundsløst LO. Men motstanden hos flere er stor, så det vurderes til å være umulig.

Jeg er likevel ikke det minste i tvil om at hadde vi starta på nytt, med dagens forhold og kart over arbeidslivet foran oss og vi skulle legge ut brikkene – da ville vi ha valgt det sterke fellesskapet LO. 

Men vi slipper å gråte over spilt melk. Tenk – så heldige vi er! Vi har god medlemstilgang, vi har lav gjennomsnittsalder, vi har solid og god økonomi, ikke minst har vi stort medlemspotensial i flere av våre bransjer. Mange forbund har vært tvunget til sammenslåinger av økonomiske grunner. Det slipper vi. Vi er sterke nok til å seile videre på egen kjøl. Ingen forhold kan tvinge oss til noe vi ikke selv ønsker.

Hvordan blir det framtidige arbeidslivet? 

En ting er sikkert, morgendagens utfordringer krever morgendagens løsninger. Vi omgir oss i dag med hjelpemidler vi ikke ville tru var mulige for ikke så veldig langt tilbake.

Det sies av vaskemaskinen er den største oppfinnelsen etter hjulet – den var enormt viktig og arbeidsbesparende. Den gjorde det mulig for kvinner å komme ut i arbeidslivet. Nå har vi robotstøvsugere og robotplenklippere – som den største selvfølgelighet i mange hjem.

Jeg ser fram til å høre Fafo som nå skal dele noen tanker om framtiden med oss. Men en ting er sikkert – uten arbeidsfolk stopper Norge. Vi skal glede oss over at arbeidet til våre medlemsgrupper uansett må utføres i Norge. De blir ikke flyttet ut til andre land slik vi ser i f.eks industrien. 

Veiene må bygges i Norge, gruvene må utvinnes i Norge, renhold må utføres i Norge og vi trenger vakt og sikkerhet utført i Norge.

Vi holder Norge i gang – uten oss stopper Norge.

Nå har jeg brukt litt tid på å se bakover og snakke om det vi har gjort. En kan alltids spørre om det er noe poeng i å gjøre det, sånn utover det at jeg har behov for å mimre litt? 

Bare ved å forstå historien kan vi forstå vår framtid, sies det. Vi må være forbrett på å møte morgendagens arbeidsliv. Vi må være forberedt på at arbeidsoppgaven blir utført på en annen måte, noen oppgaver blir antagelig erstattet av maskiner, ny teknologi med mer.

Men like viktig er det arbeidsliv vi skal jobbe i, hvordan vil samfunnet legge til rette for et godt arbeidsliv for arbeidsfolk, et godt marked for de bedrifter og arbeidsgivere som ønsker å drive seriøst.

Da må jeg gå litt tilbake til det jeg begynte innledningen min med. Nemlig de som sitter på makta. Jeg sa arbeidslivskriminalitet, svart arbeid, sosial dumping er ødeleggende for det norske arbeidsliv.

For å bekjempe dette har vi sendt inn forslag til flere av partiene som kan bekjempe noe av dette som f.eks:

• Fullt fradrag for fagforeningskontingenten.
• Krav til seriøsitet i alle offentlige innkjøp.
• Flere skoleplasser og lærlingeplasser i yrkesfagene (anlegg).
• Videreføre og styrke trepartsamarbeidet gjennom egne bransjeprogram som f.eks. renhold.
• Styrke HMS arbeidet og vernearbeidet for å forhindre dødsfall og ulykker i norsk arbeidsliv.

Er det noe som tror vi får gjennomslag for dette med den høyreregjeringen vi har i dag?

Jeg vet vi har kanskje noen medlemmer som stemmer Frp, Høyre eller kanskje til og med Venstre. Jeg har vært i arbeidslivet nå i 45 år, i mange av disse årene har jeg jobbet som renholder og i restaurant bransjen, altså jobbet på grasrota. Gjennom disse årene har jeg sett hvilke partier som har gitt noe som har gavnet arbeidsfolk.

Mine 25 år i forbundet har jeg gått i forhandlinger, hatt utallige møter med politikere for å fremme de forslag dere tillitsvalgte eller medlemmer har bedt oss om å gjøre noe med, eks forbedringer i arbeidsmiljøloven, lengere ferien bedre tiltak for å motvirke sosial dumping, bedre skattefradrag for arbeidsfolk.

Ja jeg kunne ha nevnt en hel masse. Nå har vi hatt en blåblå regjering i 6 år, hva har de gjort for arbeidsfolk, jo de har:

• Innført skatt på diett, de har fjernet pendler fradraget,
• De har endret arbeidsmiljøloven slik at arbeidsfolk må jobbe lengere arbeidsuke.
• De har fjernet innsynsrett for tillitsvalgte.
• Skatt på sluttvederlagsordningen.
• Avkortning på dagpenger.
• Avkortning på uføretrygd.
• Avkortning på etterlattepensjon osv.

Dette for å nevne noe.

Per Fugelli sa en gang: «Skal kroppen vare lenge, må han pendle klokt mellom arbeid og hvile, mellom plikt og lek.»

Arbeidsmiljøloven har fått flere svarte hull med denne regjeringen. Jeg vil minne om at arbeidsmiljøloven ble kjempet fram av arbeidsfolk, arbeidsmiljøloven er en vernelov for arbeidstakere. Den skal beskytte deg som arbeidstaker.

KrF uttalte en gang at de ønsket å endre formålsparagrafen i arbeidsmiljøloven med å ta inn at det skulle også hensyns ta arbeidsgivere og samfunnet for øvrig. Har dere hørt på maken, da hadde det jo ikke lengre vært en vernelov for ansatte. Dette viser med all tydelighet hvem som jobber med oss å hvem som jobber mot oss.

Nå har jo også Venstre kommet i regjering så jeg har ikke tro på at vi vil få noe dra hjelp fra de når Trine Skei Grande uttalte at hun ble kvalm av LO.

Hvem er LO? Jo, det er jo oss.

Dere, politikk virker, våre medlemmer kjenner det på kroppen hver dag.

Avslutningsvis vil jeg si til dere som er her i dag dere som er fremtiden, spesielt til ungdommen. Engasjer dere i politikken, slik våre fagforeningskamerater gjorde for 100 år siden da de de dannet Arbeiderpartiet. De skjønte at de måtte komme seg inn på Stortinget, der lovene ble vedtatt. Det var der de kunne sørge for at arbeidsfolk fikk innflytelse, det var der man kunne få lover som tok hensyn til arbeidsfolk.

Slik er det fortsatt, arbeidsfolk må komme seg inn på Stortinget skal vi ha noen som taler arbeidsfolk sin sak. Arbeiderpartiet og de rødgrønne partiene trenger dere. Vi må aldri slutte å ta kampen for arbeidsfolk fordi vi er forbundet for arbeidsfolk.

Velkommen til landsmøte!