Fra mandag 12.august kan du forhåndsstemme i fylkesting og kommunestyret. Og jeg har lyst til å slå et slag for stemmeretten!
Lav valgdeltakelse er ikke noe nytt, i tidsrommet 1815-1882 var 5,21% av befolkningen i Norge stemmeberettiget. Det var selvsagt mange flere som oppfylte datidens krav for å stemme (du måtte være mann, ha fylt 25 år, være dommer, prest, statsråd eller eie ganske mye jord og betale noe som het statsskatt av dette, du måtte være en såkalt økonomisk uavhengig mannlig husstandsoverhode), med andre ord så var det langt ifra hele Norges befolkning som kunne stemme, forresten gjaldt ikke disse kravene over om du var en mannlig same heller, de fikk stemmerett i 1821 hvis de var økonomisk uavhengig, og betalte personskatt. ( husk! Dette var kun menn)
I 1896 ble lovene endret slik at de som mottok fattighjelp ble suspendert fra å stemme ved kommunevalg, og to år senere kom den samme endringen for stortingsvalg. Dette var et forsøk på å forhindre at vi fikk allmenn stemmerett, og dermed måtte inkludere arbeiderklassen. Dette skapte selvsagt mye sinne i arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og gamle Venstre, og det ble etter hvert innført et skille. Dersom du mottok fattighjelp på bakgrunn av sykdom, barns skolegang eller andre «verdige» grunner, mistet du ikke stemmeretten, dermed klarte man å lage et klasseskille mellom fattigfolk også.
Vi hadde ikke allmenn stemmerett for alle før 1915 faktisk, noe som bare er litt over 100 år siden.
Vi kan jo si at tallene på deltakelse er bedret betraktelig siden 1815, men det skulle bare mangle med tilgangen vi har på informasjon, i 2011 var den på 64,2% i kommune og fylkesting valget.
Og når jeg ser tilbake på hvor mye arbeidsfolk, fattigfolk, bønder og de som faktisk er folk flest har måtte stå i kampen for din og min rett til å stemme så blir jeg utrolig skuffet.
Jeg vet at tall og undersøkelser viser at det er færrest unge som stemmer, og det tror jeg har mye med generasjonen før oss å gjøre. Vi har vært helt avhengig av at våre foreldre forteller oss hvor viktig dette er!
Når jeg spør yngre mennesker om de har stemt, eller skal stemme, er svaret som regel det samme «har ikke fulgt med så mye jeg, så jeg vet ikke hva jeg skal stemme». Vi har ganske mange verktøy i dag i dag til å finne ut av disse tingene, og da tenker jeg ikke på valgomater som ikke tar hensyn til diverse gråsoner og debatter. Jeg tenker på lønnslippen din, den faste ansettelsen du vil ha, eller kanskje den sure oppsigelsen du fikk? Har du råd til å gi barna dine god og næringsrik mat? Har du råd til barnehage? SFO? Eller har du blitt syk, og kan ikke jobbe lenger?
Min motivasjon for å bruke stemmeretten, det være seg stortingsvalg eller kommune og fylkestingsvalg er nettopp disse tingene. Jeg tenker på hva slags samfunn jeg ønsker at dine barn skal vokse opp i, mine tantebarn, min mors barnebarn. Jeg tenker på hva slags debattklima jeg ønsker å omgi meg med, jeg tenker på hvilke muligheter menneskene som har flyktet fra krig og havna i min kommune skal ha.
Jeg ønsker at barna som går på skole og barnehage skal bli sett, jeg vil at kollegaen din og min som sliter skal bli sett. Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Og det er min rett å ønske disse tingene, derfor er det også min plikt å bruke stemmeretten som de før meg kjempet for at jeg skulle få.
Karina Veum
Ungdomssekretær