Flere tiårs kamp om åttetimersdagen ble kronet med seier våren 1919. I år er det 100 år siden den ble innført, men fortsatt står kampen om arbeidstiden.
Arbeidstid har alltid vært et stridstema, fra snekkerne i Philadelphia som i 1791 streiket for kravet om 10-timers arbeidsdag, til den engelske fabrikkeieren og utopiske sosialisten, Robert Owen, som i 1817 formulerte ideen om «åtte timers arbeid, åtte timers fri og åtte timers hvile».
Fra Thranittenes krav om 11 timers arbeidsdag om vinteren og 10 timer – helst åtte – om sommeren, i 1851, til arbeidene på Rjukan som gikk hjem etter åtte timer i 1918, to timer før arbeidsdagens slutt og ett år før åttetimersdagen ble lovfestet.
Arbeiderbevegelsen presset politikerne til å gjøre det eneste riktige, nemlig å lovfeste en arbeidstid det var mulig å leve med. En arbeidstid som ikke gjorde folk utslitte og syke. En arbeidstid som gjorde det mulig å ha et liv også utenfor jobben.
LO er opptatt av å verne om normalarbeidsdagen, og bidra til at arbeidstakere kan stå i jobb så lenge som mulig. Vi må heller ikke glemme at de aller fleste arbeidstakere på en aller annen måte også utfører viktige samfunnsoppgaver i fritiden. Vi påtar oss frivillige oppgaver, tar oss av barn og eldre og mange deltar i styringen av lokalsamfunnet. Derfor er det viktig ikke bare å ha nok fritid, men å ha fri til rett tid.
100 år etter at fagbevegelsen fikk sin største seier, nemlig en lovfesting av åttetimersdagen, er ikke kampen over. Et organisert og velregulert arbeidsliv må pleies og tas vare på. Det gjelder også antall timer vi jobber hver dag.