This content has been archived. It may no longer be relevant
Norge er et av verdens mest likestilte land. Sammenlignet med andre land har vi kommet langt i kampen for likestilling mellom kvinner og menn. Samtidig må vi huske på at de rettigheter kvinner har i dag ikke har kommet gratis. Det har vært en lang kamp. Jeg vil takke alle de kvinner som har gått foran for at vi skal ha de rettigheter vi har i dag. Jeg vet at den personlige prisen for å ta disse kampene har vært høy. Uten disse kvinnene hadde vi ikke hatt grunnleggende rettigheter som organisasjonsrett eller stemmerett. Mye har skjedd siden de kvinnelige fyrstikkarbeiderne streiket mot lav lønn og helseskadelige arbeidsforhold 1889. Men kampen er ikke over og den vil pågå så lenge kvinner er utsatt for urettferdig behandling.
I år feirer vi 40 år med likestillingsloven. I 1973 varslet Arbeiderpartiet at de ville ha en lov mot diskriminering av kvinner. Forslaget var ikke populært og motstanden var stor, både blant konservative og radikale krefter. Til tross for at mange var misfornøyde med forslaget, ble loven endelig vedtatt på Stortinget i 1978. Loven skulle sikre at kvinner og menn ble behandlet likt og få samme muligheter i samfunnsliv, hjem og arbeid.
Likestillingsloven har vært viktig for kvinners deltakelse i arbeidslivet. I praksis innebærer det for eksempel at kvinner skal vurderes likt ved ansettelser, ha samme rettigheter til videreutdanning og permisjoner samt lik lønn for likt arbeid. Kvinners deltakelse i arbeidslivet har vært viktig på ulike nivåer. For den enkelte kvinne har arbeid vært en vei til selvstendighet og økonomisk uavhengighet. For samfunnet har kvinners deltakelse i arbeidslivet også hatt en stor betydning for utbyggingen av den norske velferdsstaten. Gjennom at kvinner har deltatt i arbeidslivet og betalt skatt, har utbyggingen av velferdsstaten vært mulig.
Likestillingsloven ble vedtatt fem år etter jeg begynte i arbeidslivet. Hvordan min opplevelse av arbeidslivet hadde sett ut uten den er umulig å si, men jeg er overbevist om at loven har virket til min fordel. Lover er holdningsskapende og sier noe om hvilken type samfunn vi vil leve i. Med likestillingsloven i hånden var det mulig å slå ned på forskjellsbehandlingen kvinner opplever i arbeidslivet. Arbeidsgiver ble forpliktet ved lov til å jobbe aktivt med likestilling, og det stiltes krav om å redegjøre for hvordan dette skulle gjøres.
Regjeringen påstår de er opptatt av likestilling, men unnlater å ta de store strukturelle grepene som virkelig bidrar til likestilling. Regjeringens likestillingspolitikk er i stedet preget av spredte prosjekter og enkelttiltak. Her må regjeringen komme på banen og ta innover seg at likestilling er et samfunnsansvar som ikke kan legges på enkeltindivider.
Internasjonalt blir Norge ofte sett på som et foregangsland for likestilling mellom kvinner og menn. På andre diskrimineringsområder har det gått saktere i Norge. Vi pleier å si at likestillingsloven er gullstandarden. En høy standard som vi burde strekke oss etter for et bedre diskrimineringsvern også på andre områder. Derfor er det trist å se at regjeringens politikk setter likestillingsarbeidet i revers. Senest i fjor ble likestillingsloven svekket av regjeringen. I den nye likestillings- og diskrimineringsloven er ulike diskrimineringsgrunlag sauset sammen, noe som har gjort loven «kjønnsløs». Konsekvensen er at kvinners vern har blitt kraftig svekket. Det er også verdt å merke seg at FNs Kvinnekonvensjon og FNs kvinnekomité, som kontrollerer at landene forholder seg til konvensjonen, er svært skeptiske til kjønnsnøytral lovgivning. Det er grunn til bekymring.
Vi trenger politikere med handlingskraft og gjennomføringsevne. Likestilling kommer ikke av seg selv!