Det handler ikke først og fremst om teknologi, men om valg som tas lenge før massene havner hos mottak.

NOMAS har rundt 50 ansatte og håndterer cirka 150 000 tonn i året. Massene som kommer inn, kan renses og brukes videre til nesten alle formål. Forskjellen ligger i om de faktisk får et nytt liv. Uten bruk blir de definert som avfall. Med bruk er de en ressurs.

Sertifiseringen gjør at ombrukte masser holder samme standard som nye. Det gir en betydelig klimaeffekt, slik Silje Guleng i Veiskille peker på:

– Dette gir en dobbel miljøeffekt. Vi slipper både å dekke natur med masser som allerede er brukt, og å hente ut nye masser fra jomfruelig areal.

Denne dobbeltgevinsten gjør massehåndtering til en viktig del av arealtenkningen i det grønne skiftet, der ombruk, sirkulærøkonomi og målet om arealnøytralitet henger tett sammen.

Veiskille har tidligere skrevet om forskjellen på ombruk og gjenbruk.
Artikkelen kan du lese her

Det kan lønne seg å planlegge godt

Hva de brukte massene kan brukes til, må avklares tidlig i prosjektet, før de graves opp.  Det kan lønne seg å ta flere prøver av massene for å definere om de er forurenset masse eller ikke. Vi ser det tas en prøve og dette definerer alle massene fra anlegget. Viser prøven at det er forurenset masse vil da alt bli definert som dette, selv om det kanskje ikke er realiteten. Når masser som kunne vært brukt, havner i feil kategori, gir det både økte utslipp og høyere kostnader. Her kan gode rutiner og god planlegging av utflytting av masser bidra til miljø og økonomisk gevinst.

Når massene skal brukes igjen

EU har pekt på bygg- og anleggssektoren som en nøkkel i overgangen til en mer sirkulær økonomi, nettopp fordi sektoren står for store materialstrømmer. Målet er å holde materialer i bruk lengst mulig og redusere behovet for nye råvarer. Men erfaringene fra NOMAS viser at det fortsatt er et stykke igjen før praksis samsvarer med ambisjonene. Anlegget går for halv maskin. Utbyggere velger nye masser for å sikre seg, selv om massene fra NOMAS er sertifiserte.

Tillitsvalgte i AKH‑gruppen peker på at dette i stor grad handler om valg i anbudsfasen. Konserntillitsvalgt Stig Morten Hardeland mener det er behov for et tydelig skifte:

– De som lager anbud må få øynene opp for ombruk av masser. Det vil redusere totalutslippet betraktelig.

Samtidig ligger mye av løsningen ute på selve anleggsplassen. Ifølge miljøleder Tuva Rooth kan mer av massene brukes direkte der de oppstår:

– Det viktigste er å planlegge godt på anleggsplassen. Mye av massene kan ombrukes uten å bli fraktet. En del kan også renses på stedet.

Dette peker på en mer praktisk tilnærming til sirkulærøkonomi, der målet ikke bare er å resirkulere materialer, men å bruke dem på nytt med minst mulig transport og bearbeiding.

Forskjellen mellom ombruk og gjenbruk er avgjørende her. Ombruk handler om å bruke materialer på nytt med minimale endringer, mens gjenbruk ofte innebærer knusing eller annen bearbeiding. Erfaringene fra bransjen viser at det fortsatt er gjenbruk som dominerer, selv om ombruk gir større klimaeffekt. Vi har tidligere skrevet om dette. Les Ombruk og gjenbruk er ikke det samme

I dag etterspørres ikke ombrukte materialer i tilstrekkelig grad, selv om de er dokumentert like gode som nye. Det gjør det ekstra tydelig hvor skoen trykker: vurderingene må komme tidligere, kravene må bli tydeligere, og både bestillere og entreprenører må aktivt etterspørre ombruk.

Se film med Stig Morten her: