Når veien svikter, må ansvaret løftes

Ekstremvær, flom og ras stenger stadig flere veier. I Norge blir dette ofte omtalt som et spørsmål om vedlikehold, beredskap og samfunnssikkerhet. Viktige diskusjoner – men sjelden med arbeidsmiljø og arbeidsvilkår som hovedperspektiv.

Her har vi noe å lære av Sverige. Svensk LO har vært tydelig på at klimaanpasning av vei, transport og annen kritisk infrastruktur også er et arbeidsmiljøansvar, og at ansvaret ikke kan skyves nedover på kommuner, virksomheter og arbeidstakere.

I motsetning til svenske myndigheter har Norge i liten grad behandlet dette som en del av arbeidsmiljøpolitikken.

Gjennom Veiskille har vi nå mulighet til å utvikle politikk som løfter dette ansvaret tydeligere i norsk fagbevegelse – med arbeidsmiljøet som utgangspunkt.

Svensk LO er krystallklare på ansvaret

I sitt høringssvar til den svenske klimaanpasningsutredningen er LO tydelige på at ansvaret for klimaanpasning ikke kan skyves ned på arbeidstakere, virksomheter eller enkeltkommuner. LO mener dette er et statlig ansvar, både fordi klimaendringene er strukturelle og fordi konsekvensene rammer arbeidstakere på tvers av sektorer og regioner.

LO er særlig bekymret for at arbeidsmiljøet blir en blind flekk når ekstremvær, flom, ras og skred behandles som tekniske eller økonomiske spørsmål. Når veier stenges, raser ut eller må repareres under tidspress, er det arbeidstakere i anlegg, drift, transport og beredskap som må håndtere risikoen i praksis. Ifølge LO blir arbeidsmiljø og sikkerhet i for liten grad vurdert i planleggingen av klimatiltakene.

Derfor mener svensk LO at:

  • arbeidsmiljøkonsekvenser må inngå systematisk i klimatilpasning, på lik linje med økonomi og tekniske løsninger
  • staten må ha hovedansvar for rammer, finansiering og regelverk, ikke bare overlate oppgaven til lokale nivåer
  • arbeidsmiljøregelverket må styrkes og oppdateres, slik at nye risikoforhold knyttet til ekstremvær faktisk forebygges

LO foreslår konkret at myndighetene gir tydeligere oppdrag til Arbeidsmiljöverket, i samarbeid med partene i arbeidslivet, for å:

  • utrede hvordan klimaendringer påvirker arbeidsmiljøet
  • tilpasse og supplere eksisterende HMS‑forskrifter
  • forebygge skader, ulykker og helserisiko før de oppstår

Kort sagt: Svensk LO mener at klimatilpasning uten tydelig ansvar for arbeidsmiljø er ufullstendig, og at løsningen er å løfte ansvaret opp på statlig nivå og forankre det i både politikk og arbeidsmiljøregelverk.

Bør vi løfte dette i norsk fagbevegelse?

Svensk LO viser at det er mulig å ta klimatilpasning ut av den rent tekniske og økonomiske diskusjonen – og inn i arbeidsmiljøpolitikken. De gjør det ved å peke tydelig på statlig ansvar, ved å koble infrastruktur og sikkerhet tettere sammen, og ved å bruke den kunnskapen arbeidstakere og tillitsvalgte sitter med.

I Norge har vi i Norsk Arbeidsmandsforbund et tilsvarende utgangspunkt. Vi sitter allerede på erfaringene fra dem som jobber på og langs veiene – i drift, vedlikehold, anlegg og beredskap. Spørsmålet er om vi nå også er klare til å bruke denne kunnskapen til å utforme tydeligere politikk.

Kanskje er dette nettopp noe som bør diskuteres videre i bransjerådet for samferdsel?
Hvem har ansvaret når veiene svikter i et villere klima?
Og hvordan sikrer vi at arbeidsmiljø ikke blir nedprioritert når det haster å få veien åpnet?

Gjennom Veiskille har Norsk Arbeidsmandsforbund mulighet til å ta et tydeligere grep – og være med på å løfte dette til et politisk spørsmål også i Norge.

I filmen nedenfor forteller Ivar Ole, fra årsmøtet i avdeling 3, hvorfor han har tatt opp sak om økt veivedlikehold når klimaet endrer seg.

Vi sender ut Veiskille nyhetsbrev siste torsdag i månden.

Abonner på nyhetbrev her