Foto: Ilja Händel

Sannsynligheten for å bli straffet for å betale for svart renhold hjemme er i dag minimal. Vi mener det må bli forbudt å kjøpe renhold fra firma som ikke er godkjent av Arbeidstilsynet. Og at det skal bli en reel fare for straff dersom man bryter denne loven.

Vi vil ikke vaske husene våre selv. I dag betaler omlag 1 av 10 husstander for at andre skal ta husvasken, og andelen øker. Ingen vet hvor stort markedet egentlig er; hvor mange milliarder som omsettes eller hvor mange renholdere som jobber i private husstander. Det vi vet er at store deler av markedet er svart. Men hvor stor del av markedet som er svart finnes det heller ikke svar på. Det er stort sprik i anslagene, fra at 20 prosent til 97 prosent kjøper svarte renhold.

– Vår anbefaling er at det burde forskes mer på dette, og få fram reelle tall, sa Morten Hatling, forsker i forskningsinstituttet SINTEF, da han presenterte rapporten «Status og tiltak for bedre forhold i forbrukermarkedet for renhold» tirsdag 28. februar.

Prisen avgjørende

Rapporten viser at hovedgruppen som kjøper husvask er velstående, middelaldrende uten hjemmeværende barn, og at prisen er den viktigste grunnen for å kjøpe svarte tjenester.

Skal du betale det det koster å ha en renholdsbedrift i hjemmet ditt som betaler arbeidsgiveravgift og moms, der de ansatte får den lovbestemte lønna, betaler skatt, får pensjonspoeng og har rett til ferie og sykedager, bør du minst betale rundt 500 kroner i timen. Mens prisen på det svarte markedet ligger mellom 150 og 300 kroner i timen.

Større seriøse renholdsbedrifter er så og si fraværende i den private delen av renholdsmarkedet. Flere informanter sier at markedet er ødelagt for seriøse bedrifter. Det er altfor mange useriøse som tilbyr sine tjenester, og for mange som kjøper tjenester av useriøse.

Bransjen er preget av mange enkeltmannsforetak. På landsbasis opprettes det – og legges ned – om lag 1000 enkeltmannsforetak innen renhold hvert år.

En stor del av renholderne jobber deltid, det er harde effektivitetskrav, mye alenearbeid, nesten ingen fagorganiserte, og majoriteten er innvandrere. Mange har dårlige språkkunnskaper utover morsmål, og begrensede lese- og skriveferdigheter. Det er en bransje der de ansatte har liten innsikt i norske lover og regler, og mange får informasjon via nettverk som enten er basert på etnisitet eller religion.

Det er en bransje basert på muntlige avtaler med kundene, der nesten ingen har kontrakter eller avtale. Ingen får betalt for reisetid eller betaling ved sykdom. Og veldig få får feriepenger.

– Men uansett hvor dårlige arbeidsvilkår de har her, var vilkårene i hjemlandet enda verre. Hvis alternativet er å gå til myndighetene og risikere å bli hjemsendt til enda verre vilkår, så gjorde de ikke det, påpeker Hatling.

Han understreker også at arbeidsvilkårene ikke nødvendigvis er noe verre for dem som jobber svart enn dem som jobber hvitt.

Forskningen stadfester tilstanden

Forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet, Brede Edvardsen, er fornøyd med SINTEFS rapport.

– Vi har sagt dette i årevis. Nå har SINTEF slått fast det samme som oss, sier han.

Edvardsen støtter SINTEFs i at det bør forskes mer på renholdsbransjen.

– Det man trenger er mer kunnskap. Rapporten er lett å plukke fra hverandre. Det er få antall intervjuobjekter, og resultatet er ikke statistisk holdbar. Selv om jeg er ganske sikker på at de har truffet godt med virkelighetsbeskrivelsen.

Han peker også på at rapporten ikke tar for seg den mørkeste delen av renholdsbransjen. Den med menneskehandel, prostitusjon og tvangsarbeid.

– Den delen er ubehagelig mye større enn vi vil tenke på, og her trengs mer kunnskap, mener han.

Les hele saken på Arbeidsmanden.