Foto: Digitaltmuseum.no/Anno Domkirkeodden
15. april 1907 ble jern- og metallarbeiderne sikret minstelønn, etter tøffe forhandlinger. Verkstedsoverenskomsten ble forløperen til «arbeidslivets grunnlov» – Hovedavtalen.
Verkstedsoverenskomsten var forhandlet fram mellom Jern- og Metallarbeiderforbundet og Norsk Arbeidsgiverforening. Norsk Arbeidsmandsforbunds medlemmer ble varslet om stå klar til å støtte økonomisk hvis det skulle bli streik.
Allsidig sammensatt som Norsk Arbeidsmandsforbund var, kunne forretningsføreren delta i de lange forhandlingene for jernindustrien på vegne av flere forbundsavdelinger.
Veien dit hadde vært lang, men etter tøffe forhandlinger ble partene enige. Fagforeningen fikk aksept for kravet om retten til å organisere seg og være representert av tillitsvalgte – og den første landsdekkende tariffavtalen* var et faktum.
Tariffavtalen har betydd mye for Norsk Arbeidsmandsforbund. Både for de avdelinger den direkte angikk og enda mer ved de konsekvenser den fikk for alle industrier.
*En tariffavtale er en avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiverforening om lønn og arbeidsforhold – som arbeidstider, oppsigelsesfrister, ferie, permisjon og medbestemmelse på arbeidsplassen.
Milepæl for arbeiderne
Verkstedsoverenskomsten skulle bli en viktig forløper til en større avtale, som ble signert i 1935: Hovedavtalen – også kalt «arbeidslivets grunnlov».
Mellomkrigstida var preget av mange arbeidskonflikter som tvang partene til forhandlingsbordet. Hovedavtalen i 1935 bidro til å skape ordnede forhold i arbeidslivet, og var en milepæl for arbeiderne og fagbevegelsen.
I Hovedavtalen ble innholdet fra Verkstedsoverenskomsten utvidet til å gjelde størstedelen av arbeidslivet. Denne omfattende avtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforeningen (nå NHO) ble nå første ledd i alle tariffavtaler i deres område.
Stadig aktuell
Samarbeidsviljen den skapte i arbeidslivet, ble et viktig hjelpemiddel til å stable landet på beina etter den økonomiske krisen på 30-tallet. Den har senere blitt revidert og oppdatert jevnlig, for både å være et aktuelt verktøy og å styre utviklingen av arbeidslivet.
Ved hjelp av tilleggsavtalene i Hovedavtalens siste del har organisasjonene i arbeidslivet klart å tilpasse avtaleverket til utviklingen i samfunnet – og til og med forme holdninger og praksis.
For eksempel ble det laget en tilleggsavtale for datasystemer i 1975 – verdens første i sitt slag –
etter at datateknologien hadde begynt å gjøre sitt inntog. Den skulle legge forholdene til rette for å utnytte ny teknologi, samtidig som de ansattes behov for medvirkning, informasjon og opplæring ble ivaretatt. Et tema som på ingen måte er blitt mindre aktuelt!
I 1982 kom det inn en tilleggsavtale om likestilling, som skulle sikre at arbeidsplassene jobbet mer målrettet med å skape like forhold for kvinner og menn.
Også andre deler av Hovedavtalen har blitt tilpasset for å være aktuell. Et eksempel er retten til utdanningspermisjon, som sikrer ansatte påfyll av kompetanse for å møte stadige krav til omstilling og ny kunnskap.
Verdenskjent arv
Avtaler som ligner på Hovedavtalen, er også inngått mellom andre organisasjoner, men Hovedavtalen er den klart største. Den er en viktig del av det som er kjent som den norske eller skandinaviske modellen. Vi er kjent for å være stabile demokratier med en sterk fagbevegelse og et lavt konfliktnivå både i arbeidslivet og ellers i samfunnet.
Det er noe mange andre land streber etter – og som vi har all grunn til å være stolte av. Visste du at Hovedavtalen også er en del av Unescos dokumentarv?
Hovedavtalen gjorde fagbevegelsen til en viktig part i samfunnet og arbeidslivet. Når vi går til forhandlingsbordet for å kjempe for en bedre arbeidshverdag for våre arbeidsfolk, kan vi sende en takknemlig tanke til de tøffe jern- og metallarbeiderne i 1907.