I en studie fra 2017 svarer hele 42 prosent at de opplever at arbeidslivet går i en mer autoritær retning. Kun 12 prosent mener at arbeidslivet har blitt mer demokratisk. Forskerne bak studien mener grunnen er nedskjæringer, kutt i bemanningen og omorganiseringer. En annen undersøkelse viser at en av fem unge er redde for å organisere seg og hvilke konsekvenser det skulle få. Utviklingen er urovekkende.

I «Splitt og Hersk» utgitt av forlaget Manifest skriver Stein Stugu «Rundt årtusenskiftet opplevde vi at ledelsen endret seg. Den ville innføre mål- og utviklingssamtaler og individuelle lønnstillegg, og arbeidsoppgaver skulle outsources. Det ble innført «verdier» som skulle forplikte seg og motivere ansatte, samtidig som ledelsen stilte større krav om lojalitet.»

En av grunnene til at Norge gang på gang topper lister over beste landet å bo i kan vi takke den norske modellen for. Den norske modellen har gitt oss et land med små forskjeller mellom folk og gode velferdsordninger. Trepartssamarbeidet mellom myndighetene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er en bærebjelke i velferdssamfunnet.

Vårt mål som arbeidsfolk er å ha en hånd på rattet og medbestemmelse på arbeidsplassen. Vi vil være med å bestemme om stort og smått. I arbeidsmiljøloven og Hovedavtalen er det fastsatt at ansatte skal bli hørt i viktige avgjørelser. Det handler ikke kun om vårt eget arbeid, men også store strategiske spørsmål. Den norske arbeidslivsmodellen baserer seg på at mennesker er sosiale vesener og at det gagner alle å leve i et samfunn der mennesker samarbeider. Med dette som utgangspunkt er det naturlig at arbeidsfolk får være med å bestemme på arbeidsplassen, fordi det fører til at vi får det beste ut av folk. At folk har det bra på jobb går hånd i hånd med høyere produktivitet.

Man pleier å snakke om en amerikanisering av det norske arbeidslivet. Den amerikanske arbeidslivsmodellen tar utgangspunkt i at mennesker kun er opptatt av egeninteresser. Der den norske modellen snakker om samarbeid, er den amerikanske modellen bygget på konkurranse. Å legge opp til konkurranse mellom de ansatte gjennom å bruke bonuser og lønn som virkemidler fører til høyere produktivitet. Når konkurranse og egoisme er utgangspunktet, er det naturlig å bekjempe fagforeninger og fellesskap.

I rapporten «Den norske lederen», som Tankesmien Agenda har utarbeidet på oppdrag av LO og NHO, beskrives den norske lederen som demokratisk, tillitsfull og uformell. Til tross for at det råder bred enighet om den norske lederens rolle i framtida, er hun under sterk press fra flere hold. Ansattes medbestemmelsesrett er ikke like sterk som før, og kjennskap til den norske modellens avtaleverk og prosesser er svekket. Verst er det blant unge.

De siste årene i Europa har vært preget av lavkonjunktur og økonomisk usikkerhet. Selv om mange land har stabilisert sin økonomi siden finanskrisen i 2008, har økt arbeidsledighet bidratt til å skape en følelse av usikkerhet. Vi ser en utvikling i Europa der grensene stadig flyttes mot høyre. Høyrepopulistiske partier vinner velgere og sitter på maktposisjoner i våre parlamenter. Populistiske ledere framstiller seg selv som de sanne representantene for folket, mens deres motstandere beskrives som en elite som motarbeider folket.

Den autoritære høyresiden vokser, men det er viktig å huske på at en amerikanisering av det norske arbeidslivet ikke er noen ustoppelig naturkraft. Utviklingen er mulig å stanse, men da er en sterk fagbevegelse avgjørende. Organiser så mange som mulig på din arbeidsplass, ta kontakt med nyansatte, sørg for at dere har tariffavtale, be om innsyn i virksomhetens økonomi og sørg for godt skolerte tillitsvalgte! Sammen skal vi ta vare på det norske demokratiet!

Erna Hagensen,
Forbundsleder