This content has been archived. It may no longer be relevant
Kronikken sto på trykk i Klassekampen 15. juni. Les den i sin helhet her.
Tirsdag 12. juni la næringsminister Torbjørn Røe Isaksen frem Statens eierberetning for 2017. Han redegjorde for eierskapet i de selskapene staten er inne i, og hvor mye toppledere får i lønn og godtgjørelse. Summene som presenteres er hinsides. Noen tjener 15 millioner, en annen ti millioner.Samtidig sliter renholderne som gjør rent direktørenes kontor med usikre ansettelser, dårlig lønn og farlige arbeidsforhold etter at jobben deres ble lagt ut på anbud. Er det rimelig at staten legger til rette for et samfunn der sjefen tjener 50 ganger så mye som renholderen?
Det offentlige kjøper varer og tjenester for omtrent 500 milliarder hvert år. Regelverket rundt offentlige innkjøp er til for å sikre mest mulig effektiv bruk av statlige midler. Dette fører ofte til at anbud med lavest pris vinner, uten at kvalitet, helse, miljø og sikkerhet blir tatt i betraktning. Argumentet om at kompetanse og kvalitet koster, gjelder ikke bare for direktører, men alle ledd, inkludert renholdet.
Mange bedrifter med utenlandsk arbeidskraft har satt i system å utnytte mennesker for egen profitt. De har mye lavere kostnader enn en norsk bedrift som følger tariffavtalen, og de forpliktelser som følger. Resultatet blir at seriøse bedrifter mister anbud, og useriøse aktører vinner markedsandeler. Det går ikke an at ordentlige bedrifter kan konkurreres ut av useriøse aktører fordi de har dårlige arbeidsvilkår.
På den ene siden sier staten at de vil bekjempe sosial dumping, på den andre siden legger staten som innkjøper til rette for at dette kan foregå. I over 30 prosent av selskapene er statens eierskap begrenset til å søke mest mulig avkastning på pengene. Det rimer dårlig når regjeringen samtidig slår seg på brystet og vifter med sin egen handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Staten følger ikke sitt eget regelverk og er fornøyd så lenge de får tjenestene billigst mulig. Dette må vi rydde opp i!
Det offentlige må stille mye tydeligere krav og kontrollere at lønns- og arbeidsvilkår i linje med tariff etterfølges av bedrifter som har vunnet et offentlig anbud. I tillegg er det nødvendig med faste stillinger som hovedregel, gjeninnføring av kollektiv søksmålsrett, en styrket allmengjøringsordning, straffansvar ved brudd på offentlige innkjøp og styrking av godkjenningsordningen for renhold.
Staten er fornøyd så lenge tjenestene er billigst mulig.