This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg blir opprørt over at vi i har så mange som 102.000 fattige barn i Norge. Det er sjela til Arbeidsmandsforbundet å bekjempe mot fattigdom og alt dets uvesen. 

Erna-har-ordet-VIGNETTEt av den rødgrønne regjeringens tydeligste mål har vært å bekjempe fattigdommen. Rapporten fra NAV ”Fattigdom og levekår i Norge – Status 2012” viser at noen tiltak har fungert. Men vi har ikke fått færre fattige barn, det har bare ikke blitt flere. Og det er slettes ikke godt nok.

Det er foreldrenes inntektsnivå som bestemmer om barn blir definert som fattige eller ei. Det er hvordan barna føler seg sammenlignet med andre barn som avgjør hvorvidt barna opplever seg som fattige. Mange foreldre gjør en imponerende innsats i å skjerme barna sine fra den opplevelsen. I Arbeidsmandsforbundet er det mange som har kjent på kroppen hvordan det tærer på å ikke få endene til å møtes. De fleste klarer en det en kortere stund i livet, men blir det over lengre tid kan en komme i en vond sirkel som en ikke kommer ut av.

NAVs rapport slår fast at det som kjennetegner de som har vedvarende lavinntekt er at de er enslige forsørgere, barnerike familier med innvandrerbakgrunn eller mottakere av økonomisk sosialhjelp. Nøkkelen til å komme ut av fattigdomsfella er arbeid. Men da må man også ha en lønn å leve av!

En av grunnene til at vi i Norge har klart å opprettholde det høye velferdstilbudet er at vi har en nokså lik inntektsfordeling. Men utviklinga de senere årene bekymrer meg. Vi har nesten ikke lengre en middelklasse. Det er svært mange som tjener svært godt. I tillegg har de opplevd en solid lønnsvekst.

Samtidig er det noen som ikke har fått bli med på den oppturen. Når de med lavest lønn ikke følger resten av stigningen, kan Norge begynne å bevege seg om mot et klassedelt samfunn. En FAFO-rapport fra 2009 viste at tre av fire fattige barn bor i en husholdning som har lønnsinntekt. De fleste kombinerer lønnsinntekt og støtte fra det offentlige. Nederst vil vi finne de som av ulike grunner ikke kommer seg i jobb, de som jobber svart, de som jobber deltid og arbeidstakere i lavtlønnsyrker.

I dag har vi sikkerhetsnett, som skal sikre at barna kommer seg i barnehage eller skole, at de har tak over hodet og mat på bordet. Men vil flertallet som har en langt høyere inntekt i fremtiden understøtte et solidarisk velferdssamfunn?

Noen sier at fagorganisasjonene har utspilt sin rolle. At streik er gått ut på dato. Men nå, like mye som før, trengs Arbeidsmandsforbundet. Jeg vil fortsette å kjempe for at alle skal ha en anstendig lønn. Jeg vil arbeide mot et klassedelt samfunn. Jeg vil at våre barn skal vokse opp i et samfunn som de opplever å være en del av. Et samfunn som gir alle barn gode framtidsmuligheter!

Erna Hagensen
forbundsleder