Erna har ordet

Når jeg skriver dette har Sylvi Listhaug nettopp gått av som justis- og beredskapsminister. Debattene i kjølvannet om mistillit har gjort at frykt og vonde minner kommer tilbake. Jeg har besøkt Utøya mange ganger, både før og etter terrorhandlingen. Mitt første besøk etter 22.juli var en rystende opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. På den sønderskutte veggen inne i kafebygget satt Norsk Arbeidmandsforbunds skilt. Under skiltet lå en rød rose. Noen meter unna lå en til. Rosene var plassert på stedene der en ungdom ble drept.

Den 22.juli er et sårt minne for meg og mange andre. Arbeiderpartiet ble utsatt for den største terrorhandlingen som har skjedd på norsk jord siden krigen. Det er ikke merkelig at folk reagerte kraftig på Listhaugs uttalelser. 77 mennesker ble drept, de aller fleste ungdommer. Debattene rundt Listhaug har vist at hatet som for syv år siden drepte våre framtidige politikkere lever i beste velgående. Det er vår moralske plikt å stå opp for alle de som ble drept. Hvis ikke vi gjør det, hvem skal?

Saken begynte med et innlegg på Facebook som aldri burde blitt publisert. Et innlegg der Norges justisminister påstår at Arbeiderpartiet (og stortingsflertallet) setter terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Et statsråd skal være et statsråd for hele Norges befolkning. Når statsråd ikke lenger har stortingsflertallets tillit må de gå av. Derfor var det en riktig og nødvendig beslutning av Listhaug.

Statsminister Erna Solbergs lederskap under debatten om mistillit har vært svak. Solberg kom på banen altfor sent og skjønte ikke hvor spekulativt og usaklig Listhaugs Facebook-innlegg var. Hun klarte ikke få sin egen statsråd til å beklage på en skikkelig måte eller forstå alvoret i saken. Når Listhaug gikk på talerstolen på Stortinget beklaget hun ikke innholdet i innlegget, men at noen hadde blitt lei seg og at det var dårlig timing. Det var ikke en oppriktig unnskyldning. Derfor var det stortingsflertallet som fikk ta ansvar og si til Fremskrittspartiet og Listhaug at nok er nok.

Når Høyre ser tilbake på denne episoden i historiebøkene er det ikke noe å være stolt over. Solberg er statsministeren som bidrar til å normalisere det høyreekstreme og var villig til å sette hele regjeringen på spill på grunn av konspirasjonsteorier.

22.juli var et angrep på demokratiet og det norske folk. Vi må kunne snakke om 22.juli uten å bli beskylt for å legge skyld og skam på Fremskrittspartiet. Det er på tide at vi tør å ta et oppgjør med ideene som skaper dette hatet. Streken må settes når konspirasjonsteorier brukes av mennesker med makt. Å legitimere konspirasjonsteorier om at Arbeiderpartiet er landsforrædere er ikke det samme som en tøff politisk debatt. Det dreier seg om sant opp mot usant. Listhaug legitimerer budskapet til dem som inspirerer til vold gjennom å spre disse usannheter videre. Utsagn som det Listhaug kom med bidrar til å øke politikerforaktet og mistilliten til etablissementet.

Hatet mot Arbeiderpartiet er utbredt, og det har vist seg å motivere terror og politisk vold. Vi har alle et ansvar å sørge for at konspirasjonsteorier ikke blir en del av den politiske debatten. Vi har alle et ansvar for å stå opp for ungdommene som ble drept.