Fra 1. januar endres vilkårene i lønnsgarantiloven og permitteringslønnsloven. I valgkampen lovte de borgelige partiene at de skulle holde fast ved kursen som var staket opp av de rødgrønne innenfor arbeidslivspolitikken. De skulle kun modernisere, men ikke forringe de norske arbeidsvilkår. Fast ansettelse skulle være hovedregelen.

Men det må være en sannhet med store modifikasjoner. Allerede ved første korsvei, i egne tilleggsproposisjoner i forbindelse med statsbudsjettet 2014, viser den nye regjeringen hva de faktisk legger i modernisering – noe de tiet om i valgkampen.

Erna-har-ordet-VIGNETTRegjeringspartiene med støtte fra KrF og Venstre vedtok rett før jul endringer i lønnsgarantiloven og permitteringslønnsloven, gjeldende alt fra 1. januar 2014. Endringene har mye å si for arbeidstakere som jobber i konkurranseutsatte næringer, som for eksempel anleggsbransjen.

Lønnsgarantiloven ga en arbeidstaker som ble sagt opp etter konkurs krav på lønnsgarantidekning for en oppsigelsesperiode på inntil seks måneder. Men nå har regjeringen bestemt lønnsgarantien kun skal gjelde i én måned. Arbeidsminister Robert Eriksson mener at dette vil kunne gi et ekstra incitament for arbeidstakerne til raskt å komme over i nytt arbeid. For sesongbetingede bransjer, vil det kunne bety at arbeidstakere søker seg over i en helt annet fagfelt, og bransjen vil tape viktig kunnskap.

 Videre skal arbeidsgiverperioden ved permittering økes fra 10 til 20 dager. Denne endringen vil ramme bedrifter som sliter økonomisk og har store svingninger i oppdragsmengden.

Det er stor grunn til å tro at endringene spesielt vil gi de små og mellomstore bedriftene problemer med å holde på de ansatte ved permittering, siden de får færre å dele kostnadene med. Det ser ut til at regjeringen ikke har tatt innover seg den uforutsigbarheten som mange bedrifter i maskin, asfalt og anleggsbransjen jobber under, som de selv ikke er i stand til å kontrollere. Noe også arbeidsgiverorganisasjonene har påpekt.

 Men den blåblå regjering valgte å ikke lytte. De mener det vil gi flere oppsigelser og dermed økt fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Moderniseringen består altså i å sende arbeidstakere i små og mellomstore bedrifter raskt ut på det frie arbeidsmarket. I likhet med andre, har disse forpliktelser, familie og lån på hus. Er det ikke ønskelig med faste ansettelser og trygg arbeidshverdag for dem?

For bransjer, som er utsatt for slike svinginger, vil dette kunne bety kompetansetap og en svekkelse av rekrutteringen. Ønsker ikke regjeringen at det skal være norske entreprenører igjen til å bygge våre veger?